SuldalFoto.no

Bilda er frå Sand båthamn og fotografert med Nikon D200, 17-55mm/2.8, iso 100, blendar 11 og ei eksponeringstid mellom 0,8 og 3 sekund.

Hadde en ny tur langs elva i dag, og i området der hauken i forrige uke hadde tatt ei stokkand, bare noen titalls meter lenger ned, så jeg hauken lette da jeg kom gående. Ganske spent på hva jeg ville finne nærmet jeg meg stedet, og som sist lå det ei and nesten helt i vannkanten. Mye spor etter vingeslag vitnet om hard kamp denne gang, men hauken hadde startet ribbingen og forsynt seg av brystmusklene på den døde silanda. Det ser ut som denne hauken har spesialisert seg på å ta fugler i vannet. Normalt er det laksand som overvintrer i Suldalslågen. Den forsvinner ut i april, og da kommer silanda tilbake. Det er altså silanda som hekker her, mens laksanda overvintrer. Ettersom jeg også så flere laksender i elva idag, var jeg til og begynne med nokså sikker på at dette var ei laksand. Ved å studere bildene i ettertid, ser det imidlertid ut til å være en silandhunn som er tidlig tilbake til elva.

Ved vandring langs Suldalslågen i forrige uke gikk jeg på denne døde stokkandhannen. Ingen spor i snøen kunne fortelle hva som hadde hendt, men tydelige tegn på fuglen viste at det sannsynligvis var en rovfugl som nettopp hadde slått den. Den var ribbet og åpnet i brystregionen, og dun flagret i vinden og lå strødd i iskanten. Jeg så ikke anda før jeg var på noen meters hold, og jeg hadde ikke lagt merke til noen rovfugl da jeg kom gående. Jeg tok noen bilder og vandret videre.

Da jeg kom tilbake noen timer senere var anda flyttet flere meter opp mot kantvegetasjonen. Nå var det også vingespor i snøen, og enda mer av brystregionen var oppspist. Men heller ikke denne gangen la jeg merke til noen rovfugl selv om jeg nå visste at det kanskje kunne være noen der. Trolig var det hønsehauken som raskt hadde fløyet inn i skogen da jeg kom. Om ettermiddagen dagen etter fant jeg anda på samme plass, men nå for det meste nedsnødd og urørt. Jeg børstet bort snøen slik at den var synlig for hauken. Tredje dagen var anda borte og det lå bare noen fjær igjen. Denne gang var det imidlertid reven som hadde vært der. Således ble stokkandhannen til et måltid for både hønsehauk og rev.

Eg lar meg fasinera av vatn. Og fossane er juvelane. 

Det er vel om lag 10 år sidan no at Statsminister Stoltenberg sa at tida for dei store kraftutbyggingane var forbi. Nokre år seinare blei Saudautbygginga vedteken. Med den forsvinn det meste av vatnet i Lingvongfossen, Maldalsfossen og Sagfossen. Fjordsidene blir fattigare.

No har NVE fått ein ny foss til handsaming. Haugaland kraft vil byggje Svandalsfossen kraftverk.

Svandalsfossen har eit fall på til saman 180 meter der øvste del har 40 meter fritt fall. Ei utbygging vil få negative effektar då fossen vil framstå som mindre iøynefallande og mindre dramatisk. Dynamikken gjennom fossens skiftande karakter vil miste mykje av sin kraft. Minstevassføring vil i liten grad kunne bøte på dette.

I 2007 åpna Statens vegvesen eit attraksjonspunkt ved fossen: Parkeringsplass, utsiktsplatå og 540 trappetrinn mot fossen og ned til Saudafjorden. Dette som del av den framtidige "Nasjonal turistveg Ryfylke". Vidare ønskjer kommunen ei vidareutvikling av fossen som turistattraksjon gjennom restaurering av ei oppgangssag.
Med bakgrunn i dette og andre naturkvalitetar i vassdraget var det ikkje overraskande at dei fleste høyringspartar sa nei til utbygginga hausten 2009. No har pipa fått ei anna lyd, kommunepolitikarane har hatt besøk og snur i saka. Ein avtale som inneber restaurering av oppgangsaga, minstevassføring og eit visingsrom i kraftverket gjer at fleirtalet av politikarane meinar turistattraksjonen kan bli meir attraktiv etter ei utbygging.

Eit restaurert kulturminne ved fossen er flott, men går dårleg saman med redusert vassføring og tilhøyrande redusert opplevingsverdi ved fossen. Og kva er det turistane ønskjer? Eg er overbevist om at det er den naturlege elva dei aller fleste vil oppleve og fotografere. Ikkje ein durande turbin bak ein glasfasade.

Planane for Svandalfossen kraftverk gjeld eit enkelt vassdrag og er, isolert sett, ikkje ei stor kraftutbygging (småkraftverk). Det blir likevel feil å handsama utbygginga som eit enkeltinngrep då dei negative konsekvensane for natur- og opplevingsverdiane vert forsterka av at dei nærliggande fossane er under utbygging. Så får me sjå kva NVE kjem fram til. Uansett blir det nok ein ankerunde.

Bilda frå fossen blei tatt somaren 2009.

Det pleier alltid å være noen sangsvaner i Suldalslågen gjennom vinteren. Antallet varierer fra 4-5 til litt over 20 stykker, mens det i år har vært rundt 30 i en lengre periode. Normalt er det noen vann med åpne råker der det samler seg sangsvaner i nærheten, men i år finnes det ikke åpne råker i mils omkrets. Dermed er elva et godt tilholdssted. Her beiter de på alle grunner der det er planter tilgjengelig, både i stilleflytende deler av elva og raskere strømmer.

Ørnefotografering er som nevnt i forrige blogginnlegg en ganske usikker aktivitet. Fra den ene dagen med mange fugler og mye aktivitet, til den neste dagen uten en eneste ørn på åtet. Det krever mye tid for å få resultater, men da det klaffer er opplevelsene store. Disse bildene er fra en tur tidligere i vinter da tre unge og to voksne havørner pluss ei ung kongeørn og mye ravn var nedpå. Øverst ung havørn i forgrunnen og eldre fugl lenger bak. Under er et portrett av ung havørn i det sola kommer over horisonten.

Til slutt et bilde tatt i skumringa på 1/10 sekund.

Å fotografere ørn er alltid en spennende oppplevelse. Men selv om aktivteten på åte i perioder er stor, kan det likevel gå lang tid mellom hver gang det blir muligheter for bilder. Dette bildet var det eneste jeg fikk i løpet av en hel dag forrige gang jeg var i kamuflasjen. Fuglen satt i treet mindre enn ett minutt før den forsvant fra åteplassen og viste seg ikke mer den dagen. Jeg la likevel merke til ringene på bena, og med dagens digitale muligheter er det ikke noe problem å forstørre så kraftig at en kan få lest av nummeret på den svarte ringen. Nummeret er 1119 og fuglen var merket i Tysvær 2005.

I think that I shall never see
A poem lovely as a tree.
A tree whose hungry mouth is prest
Against the earth's sweet flowing breast;
A tree that looks at God all day
And lifts her leafy arms to pray;
A tree that may in Summer wear
A nest of robins in her hair;
Upon whose bosom snow has lain;
Who intimately lives with rain.
Poems are made by fools like me,
But only God can make a tree.
~Joyce Kilmer, "Trees," 1914

Olympus E-3, Olympus 12-60mm ved 17mm, f5,6, ISO100. 40 sekunders eksponering.

Eg trur det er rom for eit bilde til frå Jelsaturen. Liker du ikkje det blåe må du sjå vekk.

Samme Olympus E-3 , Olympus 12-60 ved 12mm, f11 og ISO100. 20 sek. 0.9 GND soft filter. Stativ.

Søndag arrangerte turistforeininga Kom deg ut- dagen. 30.000 turglade var ute på forskjellige arrangement. (Pluss nokre sure 14 åringar som heller ville spele dataspel men var tvungne til å vere med..) Familien Brekke var og på tur. Ikkje ein sånn der turistforeiningstur men likevel. Me køyrde til Vasshus og gjekk innover langs Ritlandsvatnet.

Eg trur me hadde gått minst 46 meter då minstejenta sa ho var sliten. Me klarte å lokke ho 13 meter til før det berre var å ta av opp i skogen for å finne egna bålplass. Men då vakna ho til liv igjen. Då skulle me til toppen. No var det mamma og pappa som måtte lokkast... "Der!" peip eg innimellom pesinga. Etter litt vedsanking med tilhøyrande båltenning (Takk vårherre for fyringsbriketter!) var snart dei fyrste pølsene på plass.

Stemninga vart etter kvart upåklageleg og me kunne kalle turen ein suksess. Bål, pølser og ein "tilrettelagt" tur var det som skulle til. Trass alt, det viktigaste på ein sånn tur er vel å legge lista lågt nok, er det ikkje?

Turhelsing frå familien Brekke