SuldalFoto.no

Etter å ha fått en del bilder av hubroen med bevegelsessensor var det på tide å prøve å oppleve denne store fuglen på nært hold. Telt ble satt opp og jeg var på plass forholdsvis tidlig på kvelden. På bildene kunne jeg lese av tidspunktet når den kom, og det stemte med det jeg opplevde når jeg selv var til stede. På det tidligste kom den 22.25, men etter hvert kom den senere og senere. De gangene den kom før 23.00, varslet som regel en grå fluesnapper om at noe var på ferde. Hubroen kom fra tre til tre, ofte ikke mer enn 10-20 meter om gangen. Så ble den sittende å speide ei god stund før den fortsatte til neste tre, eller den slapp seg ned på bakken. Den satt på forskjellige plasser utover natta, og oftest var det så mørkt at det var vanskelig å stille skarpt på vanlig måte. Ble det mørkere enn 1/10 sekund på blender 2,8 og 1600 ISO, så var autofokus uaktuelt. Litt lenger var det mulig å bruke live view, men når lukkertida ble lenger enn 1/2 sekund var det bare å ta et bilde, sjekke skarphetsplanet på full forstørrelse og så vri fokusen frem eller tilbake og ta et nytt bilde. Dette tok selvfølgelig tid, men eneste utvei til å få skarpe bilder i den mørke skogen. Heldigvis ble den store ugla oftest sittende lenge på samme plass når den først hadde flyttet seg, og den satt helt i ro! På det øverste bilde er lukkertiden 1,3 sekunder på 3200 ISO, mens det er 2 sekunder på bildet under.

Med så lange eksponeringstider ville det kanskje vært naturlig å prøvd blitz. Men det ville kun vært mulig på et sted, og det ville gitt et unaturlig lys i forhold til hvordan det er i skogen der ugla holder til. Ettersom den flyttet seg flere ganger fikk jeg også bilder i forskjellig miljø. Det var fantastisk å følge med på hva hubroen foretok seg, men jeg er nå nesten helt sikker på at årets ungekull ikke lenger eksisterer. Den spiste på stedet, og dersom den ikke fikk i seg alt hendte det at den lagret restene under en stein. På det meste lå det to høner og en halv hareskrott som den hadde tatt selv under steinen. Som spurvugla kan altså også hubroen lagre mat til senere! Aldri så jeg at den fløy av gårde med noe, og aldri hørte jeg tigging fra unger i nærheten. Det kom faktisk aldri lyd fra den voksne heller. Som jeg skrev i den forrige hubrobloggen var det en del roping like etter at ungen døde, men nå har det altså vært helt tyst. De siste dagene har den kun vært i nærheten av teltet på den mørkeste delen av døgnet, og det har ikke blitt flere bilder. Jeg har derfor avsluttet mitt hubroprosjekt for denne gang. Siste bilde er eksponert i 15 sekunder!

Jeg tror at bildet over demonstrerer ganske godt noe som kan kalles "Nattens mystikk". Det kan vel skimtes en stor fugl mellom trærne i gammelskogen, men med lukkertid på 2,5 sekunder og en fugl i bevegelse blir det en tanke mystisk. Jeg har fulgt et hubropar gjennom mange år og har endelig lykkes i å få noen bilder av de voksne fuglene i skogsmiljøet der de holder seg. For å unngå forstyrrelse i den sårbare hekkeperioden har jeg holdt meg langt borte fra området frem til ungene har blitt ganske store. Hekkesuksessen har variert veldig, og det ser ut til at det i år har vært fiasko. En død unge ble funnet omkring 10 meter fra reiret, og jeg har foreløpig ikke hørt tiggelyder fra noen andre unger i skogen. Ettersom den døde ungen ikke bar tegn på å være tatt av andre rovdyr, er det mest sannsynlig matmangel eller sykdom som er dødsårsaken. Det ser ut til å være noe mus i skogen i år, og flere ribbeplasser tyder på at de voksne har tatt mye fugl som ender, troster og kråker. Dersom det er en eller flere større unger som har forlatt reiret, kan det likevel ha blitt for lite mat til den minste. En annen ting som er litt bekymringsverdig, er at en av de voksne har gitt mye lyd fra seg den siste tida, ikke bare sein kveldstid, men også lenge før sola har gått ned. Tidligere erfaring tilsier da at den ene av de voksne har strøket med, og den gjenlevende markerer sitt området og roper på en make. Ettersom det er så sent i hekkesesongen får jeg ikke dette helt til å stemme, men jeg har foreløpig ingen annen forklaring. Er det noen som har erfaringer med hubro?

Jeg har prøvd å lokke hubroen med åte på flere forskjellige plasser i skogen, men et godt stykke fra selve hekkeplassen. Det har tidligere ikke lykkes, men med andre sine gode erfaringer prøvde jeg nærmere hekkeplassen nå når det ikke lenger var unge(r) ved reiret. Etter flere netter forsvant endelig høna, og med nytt åte på plass satte jeg opp kamera med bevegelsessensor tilkoblet. Resultatene synes jeg ble ganske bra, og bildene nedunder er tatt på 1/15 og 1,3 sekunder med blender 4 og 1600 ISO.

Det er når det blir mye døgnfluer på vannflaten at fisken blir skikkelig vakaktiv. Vi fluefiskere går derfor og venter på at klekkinga skal ta av, men det ser ut til å drøye. Likevel er det enkelte fisker som tar det som kommer. Selv om denne fisken etter hvert har blitt forsiktig, så tar den av og til andre ting enn døgnfluer. Her er det noe som ser ut til å være ei bille som blir tatt. Fremdeles er vi usikre på størrelsen på denne fisken, og de siste dagene har den gjemt seg bort. Forhåpentlig dukker den opp igjen når døgnfluene blir tallrike nok...

Denne ørreten står en meter fra bredden på en fotogunstig plass i elva. Som i fjor har puristen og jeg konsentrert oss om å ta bilder av denne flotte fisken, men vi har også prøvd å fiske på den - fortrinnsvis når den av oss som ikke fisker er klar med kameraet. Faktisk har den tatt kunstige fluer minst fire ganger til nå, men ennå har ingen klart å kroke den skikkelig slik at vi ikke er helt sikre på størrelsen. Men vi tror den kan være i overkant av 60 cm og dermed minst to kilo, kanske godt over tre. Selv om den i perioder kan vake en del er det mange fiskere som overser den og begynner å vade for å nå fisker som vaker lenger ute i elva. Dette vil ødelegge ikke bare for dem selv, men også for andre fiskere i mange timer fremover. Faktisk er det bare noen få plasser i elva at det har noe for seg å vade. Likevel går hver eneste fisker i vadebukser, og de fleste må uti noen meter av en eller annen grunn. Derfor begynner ørreten også å bli svært sky og forsiktig. Den tar ikke lenger hva som helst, og selv ekte varer som denne store myrdøgnflua ble bare inspisert for så å passere. Da kan en stakkars purist av en tørrfluefisker bli ganske frustrert etter hvert...

I den gamle skogen står det noen halvråtne tørrstubber som bærer preg av å bli brukt av andre arter. Her på vestlandet er de en forutsetning for at kvitryggspetten skal kunne finne mat og overleve. Derfor er det ofte spor etter denne spettearten som er mest iøynefallende på de gamle stubbene. Men maten den finner er insekter, og disse invaderer slike trær i store mengder. Særlig er det forskjellige billelarver som trives i gamle trestubber, men også andre insektarter kan finne skjul og næring her. Ved den ene fôringsplassen min er det flere av både stående tørrtrær, såkalte gadder, og også liggende døde trær, såkalte læger, som jeg har brukt en del til plassering av mat til skogens innvånere. Den siste tida har måren vært fast gjest, og et kamera som står ute med bevegelsessensor er som regel fullt med 4 gb bilder etter to dager. For å få litt forskjellig type bilder har jeg plassert kamera på ulike steder og i forskjellig høyde. Jeg kan også se når på døgnet måren er der, oftest mellom 6 og 10 om morgenen og mellom 8 og 10 om kvelden, men det kan være til alle tider. Den bryr seg lite om kameraklikkene på en meters avstand, men da den stakk hodet opp like foran kamera var det siste bilde med mår på over et døgn!

Til slutt et bilde tatt med 300 mm fra kamuflasjehytta. Det viser også litt av den lægeren måren gikk på da den stakk hodet opp foran kamera på forrige bildet.

På slutten av forrige årtusen startet jeg et prosjekt med å fore mår. Jeg innhentet tillatelse til å sette opp ei lita kamuflasjehytte i et skogsområde som ikke lå for langt av gårde, men som samtidig var urørt og lite besøkt av mennesker. Utover sommeren og høsten begynte søtsakene å forsvinne, men litt ut i desember ble maten liggende i fred. Det samme gjentok seg flere år, og en dag sto det en artikkel om mårfangst i lokalavisa. Jegeren hadde tatt 28 mårer i løpet av en vinter. Jeg fant ut at nærmeste felle var flere kilometer fra hytta mi, men jeg oppsøkte jegeren og hørte om det var mulig å unngå fellefangst i det området en vinter? Søtsakene forsvant hele den vinteren, og ut i mai fikk jeg se måren for første gang. Før det måtte jeg imidlertid overnatte ganske mange ganger i hytta for å vende måren til at her var det mennesker. Svette t-skjorter hang stadig til lufting for å sette preg på omgivelsene. I løpet av to sommrer og temmelig mange timer og døgn i kamufalsjehytta fikk jeg en del brukbare bilder. Jegeren fikk et bilde som takk og beskjed om at jeg var ferdig med prosjektet, men har aldri satt opp felle i dette området mer. Dermed begynte jeg å fore på nytt for et par år siden. Jeg har ikke så god tid til å være i hytta lenger (handler selvfølgelig om prioritering), så derfor var jeg innom en pensjonert ingeniør i et bjørnehi på Foreneset for å få litt hjelp. Han laget til en bevegelsesstyrt sensor som jeg kunne koble til kamera, og dermed kunne det stå ute og være klar til å ta bilder i tre uker før jeg måtte skifte batterier. Dette er jo en enkel måte å få bilder på, men det krever likevel meget god planlegging og tilrettelegging, og ikke minst flaks, for at bildene skal bli gode. Samtidig kan dette gi litt annerledes bilder i forhold til det som er vanlig. Jeg har hatt kamera stående ute på forskjellige plasser i snart et halvt år, men det er først de siste ukene det har gitt tellende resultater.

Bildene over er tatt 29.april klokken 09.05 i regnvær. Objektivet var innstilt på 39 mm. På bildet nedenfor var objektivet innstilt på 22 mm.

Til slutt et bilde tatt med 40 mm.

På denne tida er det et fantastisk kor av fuglesang i skog og fjell. En av fuglene som har holdt på lenge er svarttrosten (Turdus merula). Allerede i mars kan den begynne sin revirsang, og den kan holde det gående til ut i juli med andre eller tredje hekkekull. Selv om det er mange flotte sangstemmer blandt fuglene, er nok svarttrosten en av de vakreste. Den er også lett kjennelig, og jeg tror de fleste har hørt den og kjenner den igjen. Mange har da også latt seg inspirere av den flotte sangen, og Beatles har tatt med lydopptak av fuglesangen på sin låt "Blackbird". I tillegg til sangen er jo også selve fuglen meget flott å se på med sin kålsvarte fjærdrakt, ring rundt øyet og knallgule nebb! 

Var ein tur innom eit paddetjern i kveld. Der var det liv. Tusener av kvekkande individ skaper ei spesiell stemning.
Og ein skal trø med varsamd. Det er ikkje i berre i vatnet dei leitar etter make, dei ligg og i mosen og på stien. Her og der ligg også døde individ, nokre er drukna i kampen om hoa, andre er nok ofre for blodigla.

Paddebryllupet skal ha vart i litt over ei veke i dette tjernet no. Kanskje varer det noko lenger i år sidan temperaturen har vore temmeleg låg?

Då var jernsporven på plass. Den 4. april lot den seg fotografere på foringsplassen der den var å sjå saman med bokfink, svarttrost og standfuglar. Eg har ennå ikkje høyrt den synge ved huset mitt slik eg pleier å gjere, men også i det territoriet er den er nok på plass ein av dei næraste dagane.
Nå gler eg meg til å sjå linerla vippa på stjerten....

Teknisk: Nikon D200, Sigma 100-300mm ved bl. 4, 1/45 sek., 400 iso, stativ.

Det skal ikke være lett! I mer enn ti år har jeg invitert meg selv med på haukebryllupet som skjer i månedskiftet mars/ april. Hønsehauken har rimelig faste plasser for denne aktiviteten, og ved forsiktig tilnærming og utlegging av passende åte er det mulig å ta del i hendelsen. Det er imidlertid mye som skal klaffe, og først i år fikk jeg være med på selve bryllupet! Etter å satt opp kamuflasjeteltet og lagt ut åte i midten av mars, gikk det nesten to uker før hauken la igjen spor i form av ribbing. Da hadde jeg allerede belaget meg på at det ble ikke noe i år heller. Hannhauken er en glimrende jeger og forsyner hunnen med mat i denne perioden. Ved mangel på bytte kan hunnen gå ned på utlagt åte, som i dette tilfelle der hun sitter på ei trafikkdrept orrhøne. Mellom spiseøktene sitter hun og lokker på hannen, og er han i nærheten kommer han med intens skriking og lander direkte på ryggen hennes.

Dette kan faktisk skje noen titalls ganger i løpet av en dag, og i løpet av årene har jeg hørt denne lydsekvensen utallige ganger. Men først i år skulle jeg altså få se det og tatt bilder av det. Den ene dagen skjedde det fem ganger, men hver gang satt hunnen med ryggen til.

Det ser ikke ut til at det skjer noen direkte paring hver gang, men hendelsesforløpet er likevel det samme. Når han har vært på ryggen hennes under intens skriking fra begge to, hopper han ned på siden av henne. Da er det vanligvis enkelt å se størrelsesforskjellen! Hunnen kan være mer enn ti centimeter større enn hannen.

Selv om hannen normalt sørger for mat på denne tiden, hender det at også den er sulten etter paringsakten. Da den forsynte seg av maten til hunnen ble den straks jaget, men rester etter et eldre bytte sørget for at den ble mett. Etter at maten var fortært, fløy den opp i nærmeste lille furutre for å pusse nebbet og stelle fjærdrakten. Det er jo viktig å se skikkelig ut under bryllupet!