SuldalFoto.no

Var ein tur innom eit paddetjern i kveld. Der var det liv. Tusener av kvekkande individ skaper ei spesiell stemning.
Og ein skal trø med varsamd. Det er ikkje i berre i vatnet dei leitar etter make, dei ligg og i mosen og på stien. Her og der ligg også døde individ, nokre er drukna i kampen om hoa, andre er nok ofre for blodigla.

Paddebryllupet skal ha vart i litt over ei veke i dette tjernet no. Kanskje varer det noko lenger i år sidan temperaturen har vore temmeleg låg?

Då var jernsporven på plass. Den 4. april lot den seg fotografere på foringsplassen der den var å sjå saman med bokfink, svarttrost og standfuglar. Eg har ennå ikkje høyrt den synge ved huset mitt slik eg pleier å gjere, men også i det territoriet er den er nok på plass ein av dei næraste dagane.
Nå gler eg meg til å sjå linerla vippa på stjerten....

Teknisk: Nikon D200, Sigma 100-300mm ved bl. 4, 1/45 sek., 400 iso, stativ.

Det skal ikke være lett! I mer enn ti år har jeg invitert meg selv med på haukebryllupet som skjer i månedskiftet mars/ april. Hønsehauken har rimelig faste plasser for denne aktiviteten, og ved forsiktig tilnærming og utlegging av passende åte er det mulig å ta del i hendelsen. Det er imidlertid mye som skal klaffe, og først i år fikk jeg være med på selve bryllupet! Etter å satt opp kamuflasjeteltet og lagt ut åte i midten av mars, gikk det nesten to uker før hauken la igjen spor i form av ribbing. Da hadde jeg allerede belaget meg på at det ble ikke noe i år heller. Hannhauken er en glimrende jeger og forsyner hunnen med mat i denne perioden. Ved mangel på bytte kan hunnen gå ned på utlagt åte, som i dette tilfelle der hun sitter på ei trafikkdrept orrhøne. Mellom spiseøktene sitter hun og lokker på hannen, og er han i nærheten kommer han med intens skriking og lander direkte på ryggen hennes.

Dette kan faktisk skje noen titalls ganger i løpet av en dag, og i løpet av årene har jeg hørt denne lydsekvensen utallige ganger. Men først i år skulle jeg altså få se det og tatt bilder av det. Den ene dagen skjedde det fem ganger, men hver gang satt hunnen med ryggen til.

Det ser ikke ut til at det skjer noen direkte paring hver gang, men hendelsesforløpet er likevel det samme. Når han har vært på ryggen hennes under intens skriking fra begge to, hopper han ned på siden av henne. Da er det vanligvis enkelt å se størrelsesforskjellen! Hunnen kan være mer enn ti centimeter større enn hannen.

Selv om hannen normalt sørger for mat på denne tiden, hender det at også den er sulten etter paringsakten. Da den forsynte seg av maten til hunnen ble den straks jaget, men rester etter et eldre bytte sørget for at den ble mett. Etter at maten var fortært, fløy den opp i nærmeste lille furutre for å pusse nebbet og stelle fjærdrakten. Det er jo viktig å se skikkelig ut under bryllupet!

Den siste tida har våren overtatt for vinteren, og snøen har smeltet i ekspressfart på sørvestlandet. Hubroen roper om kveldene, og for noen dager siden hørte jeg den første rugda på kveldstrekket. Bokfinken har også vært her noen dager og har startet vårsangen sammen med rødstrupe, svarttrost og måltrost. I dag kom imidlertid vinteren tilbake og dekket bakken med nysnø.

Under slike forhold kan det bli vanskelig for fuglene å finne mat, og derfor trekker de gjerne mot foringsplasser. I bygda så jeg flokker på flere titalls bokfinker i dag, mens på foringsplassen i skogen var det fremdeles mest meiser. Likevel var det såpass mange bokfinker at det ble noen nye bilder av denne tidlige trekkfuglen.

Den siste tiden har jeg prøvd å få litt bilder av småfugler i flukt. Tidligere har jeg nok sett på det som både vanskelig og kanskje umulig dersom du ikke har kamera som kan ta svært mange bilder i sekundet. Men etter noen famlende forsøk fant jeg fort ut at det var ikke kamera og hastigheten det sto på, men derimot min evne til å reagere raskt nok. Jeg laget til landingsplass som fuglene gjerne ville innom før de skulle ned på foringa. Til landingsplassen kom de fra en einerbusk et par meter unna, og for meg gjaldt det å reagere når fuglene lettet fra einerbusken. Tror det tar omkring 1/4 sekund for fuglene de to meterne, og det er såvidt jeg rekker å trykke ned utløseren. Lukkeren har vært rundt 1/3000 sekund og som regel går det av 2-4 bilder, men det er nesten alltid bare det første bildet i serien som har truffet fuglen. Fokuspunktet er forhåndsinnstilt og derfor er de aller fleste bildene med fuglen ut av fokus. Av ganske mange hundre forsøk er det noen få bilder som i alle fall er i nærheten av å treffe, men det er ennå et stykke igjen før jeg er fornøyd.

Hadde en ny tur langs elva i dag, og i området der hauken i forrige uke hadde tatt ei stokkand, bare noen titalls meter lenger ned, så jeg hauken lette da jeg kom gående. Ganske spent på hva jeg ville finne nærmet jeg meg stedet, og som sist lå det ei and nesten helt i vannkanten. Mye spor etter vingeslag vitnet om hard kamp denne gang, men hauken hadde startet ribbingen og forsynt seg av brystmusklene på den døde silanda. Det ser ut som denne hauken har spesialisert seg på å ta fugler i vannet. Normalt er det laksand som overvintrer i Suldalslågen. Den forsvinner ut i april, og da kommer silanda tilbake. Det er altså silanda som hekker her, mens laksanda overvintrer. Ettersom jeg også så flere laksender i elva idag, var jeg til og begynne med nokså sikker på at dette var ei laksand. Ved å studere bildene i ettertid, ser det imidlertid ut til å være en silandhunn som er tidlig tilbake til elva.

Ved vandring langs Suldalslågen i forrige uke gikk jeg på denne døde stokkandhannen. Ingen spor i snøen kunne fortelle hva som hadde hendt, men tydelige tegn på fuglen viste at det sannsynligvis var en rovfugl som nettopp hadde slått den. Den var ribbet og åpnet i brystregionen, og dun flagret i vinden og lå strødd i iskanten. Jeg så ikke anda før jeg var på noen meters hold, og jeg hadde ikke lagt merke til noen rovfugl da jeg kom gående. Jeg tok noen bilder og vandret videre.

Da jeg kom tilbake noen timer senere var anda flyttet flere meter opp mot kantvegetasjonen. Nå var det også vingespor i snøen, og enda mer av brystregionen var oppspist. Men heller ikke denne gangen la jeg merke til noen rovfugl selv om jeg nå visste at det kanskje kunne være noen der. Trolig var det hønsehauken som raskt hadde fløyet inn i skogen da jeg kom. Om ettermiddagen dagen etter fant jeg anda på samme plass, men nå for det meste nedsnødd og urørt. Jeg børstet bort snøen slik at den var synlig for hauken. Tredje dagen var anda borte og det lå bare noen fjær igjen. Denne gang var det imidlertid reven som hadde vært der. Således ble stokkandhannen til et måltid for både hønsehauk og rev.

Det pleier alltid å være noen sangsvaner i Suldalslågen gjennom vinteren. Antallet varierer fra 4-5 til litt over 20 stykker, mens det i år har vært rundt 30 i en lengre periode. Normalt er det noen vann med åpne råker der det samler seg sangsvaner i nærheten, men i år finnes det ikke åpne råker i mils omkrets. Dermed er elva et godt tilholdssted. Her beiter de på alle grunner der det er planter tilgjengelig, både i stilleflytende deler av elva og raskere strømmer.

Ørnefotografering er som nevnt i forrige blogginnlegg en ganske usikker aktivitet. Fra den ene dagen med mange fugler og mye aktivitet, til den neste dagen uten en eneste ørn på åtet. Det krever mye tid for å få resultater, men da det klaffer er opplevelsene store. Disse bildene er fra en tur tidligere i vinter da tre unge og to voksne havørner pluss ei ung kongeørn og mye ravn var nedpå. Øverst ung havørn i forgrunnen og eldre fugl lenger bak. Under er et portrett av ung havørn i det sola kommer over horisonten.

Til slutt et bilde tatt i skumringa på 1/10 sekund.

Å fotografere ørn er alltid en spennende oppplevelse. Men selv om aktivteten på åte i perioder er stor, kan det likevel gå lang tid mellom hver gang det blir muligheter for bilder. Dette bildet var det eneste jeg fikk i løpet av en hel dag forrige gang jeg var i kamuflasjen. Fuglen satt i treet mindre enn ett minutt før den forsvant fra åteplassen og viste seg ikke mer den dagen. Jeg la likevel merke til ringene på bena, og med dagens digitale muligheter er det ikke noe problem å forstørre så kraftig at en kan få lest av nummeret på den svarte ringen. Nummeret er 1119 og fuglen var merket i Tysvær 2005.