SuldalFoto.no

Hakkespetter er ei spennende fuglegruppe. Med sitt svært så spesialiserte levesett er de sterkt knyttet til skog. Hos oss på vestlandet er det gråspett og hvitryggspett som er de vanligste i tillegg til flaggspetten. Grønnspett og dvergspett forekommer, men litt mer spredt enn de tre andre. Tretåspett er en vintergjest, mens svartspett bare unntaksvis er å se på våre kanter. Fire av disse sju artene er oppført på rødlista (2006) der dvergspett er sårbar (VU), mens tretåspett, gråspett og hvitryggspett alle er nær truet (NT). Det er først og fremst måten vi driver skogen på som gjør at disse fuglene har en usikker fremtid. Flere av dem er avhengig av en viss andel gammelskog der trærne får lov til å dø en naturlig død. Disse døde stokkene vil etter hvert inneholde en rekke insekter, både voksne og larver, som da vil være næringsgrunnlaget for spettene. Med den moderne hogsten får ikke trærne bli særlig gamle, og det vil derfor være lite døde trær som kan være verter for alle insektene. Uten døde trær, ingen insekter og dermed heller ingen spetter.

Heldigvis har vi etter hvert fått vernet noe skog som kan stå til den dør. Og på vestlandet er fremdeles mye av skogen nokså utilgjengelig i mange av de bratteste liene. Dermed har spettene i alle fall noen områder der de forhåpentlig kan finne føde også i fremtiden. Bildene viser gråspett hann øverst og hvitryggspett hann nederst, begge i en gammel skog der jeg har prøvd å få med mest mulig av miljøet. Kanskje forsvinner gråspetten litt i den store skogen, og kanskje kommer ikke skogen skikkelig frem bak hvitryggspetten?

Det er tøffe tider for dyrene i skogen, særlig der snømengdene er så store at den dekker vegetesjonen på bakken og det er tungt å ta seg frem. Verst er det nok for rådyrene, men også for hjorten kan det røyne på. Vinteren så langt har vært noe uvanlig i og med snømengdene ser ut til å øke utover kysten. For hjorten sin del har det fra gammelt vært et trekk mot kysten om høsten nettopp for å være i mer snøfattige områder om vinteren. De siste årene har stadig flere dyr blitt stående igjen i innlandet der det er mindre konkurranse om maten, og det ser ut til å være en fordel i år. Suldal kommune er vidstrakt og her ser vi store forskjeller i snømengder fra de indre strøkene til de ytterste. På Jelsa og Ropeid-halvøya der en stor del av hjortebestanden i kommunen overvintrer, har det kommet godt over en halv meter snø, mens det for eksempel i Kvilldal bare har vært mellom ti og tjue centimeter. På Jelsa er det tungt å ta seg frem og det meste av lyngen ligger under snøen. I Kvilldal er lyngen lett tilgjengelig og det er ingen problem å ta seg frem i terrenget.

Det øverste bilde er fra en tidligere vinter på Jelsa. Da var det ikke så mye snø, men det var likevel konkurranse om maten. Her er det ei kolle som jager bort ei annen kolle. Det nederste bildet er tatt lille julaften i nedre del av Drotninghei mellom Ritland og Førland. Her er det heller ikke særlig mye snø og dyrene klarer seg bra.

Terje Hellesø har i sin blogg gitt en utfordring om å fortelle om våre ti fremste inspirasjonskilder innen naturfoto. Før jeg gjør det, må jeg først si litt om hvordan jeg fikk interessen og hva det er som tiltaler meg mest innenfor det som i dag kalles naturfoto. Det begynte med en svært sterk fiskeinteresse i barneårene, og jeg benyttet mye av min fritid i nærmeste bekk for å fiske da det var flom, eller fange fisk med nevene da bekken var liten. Da jeg som tenåring i begynnelsen av 1970-årene begynte med fluestang dro jeg til fjells for å fiske, og samtidig kom interessen for alt som rørte seg i naturen. Først fugler, så dyr, insekter og planter. Og da jeg begynte å fotografere, var det nettopp fiske, landskapet og alle artene jeg ville ha bilder av. At artsbilder i dag fort kan bli kjedelige, fordi vi har sett så mange av de, er selvfølgelig en av grunnene til å prøve å få annerledes bilder av de samme artene. Likevel har jeg litt vondt for å følge den nye trenden med enten mye uskarpt eller ekstreme komposisjoner der det hele skal være så kreativt. Derfor er mine inspirasjonskilder kanskje litt utradisjonelle blant dagens naturfotografer, men de er likefullt svært dyktige og vært å kikke litt nærmere på!

Hans Lidman er hos oss mest kjent som forfatter av fiskebøker, men gjorde svært mye annet også. Boken Perleuglens skog (1961 på norsk, et år tidligere i Sverige) er en skildring fra villmarka med fantastiske bilder i svart/kvitt. Jeg lånte denne boka mange ganger på biblioteket, og bilder som spurvugle og slagugle i flukt har brendt seg inn i minnet. Bildet som jeg likevel husker best er rådyret som hopper over den gamle tregrinda! Bildet som følger denne bloggen er helt klart inspirert av det Hans Lidman leverte.

I 1974 kom Olaf Heitkøtter med boka Reinheimen som var en fjelloppsynsmanns dagbok med bilder av dyrene han hadde vært i kontakt med. Også denne boka ble lånt mange ganger på biblioteket! Her så jeg de første gode bilder av norsk hjort i tillegg til mange andre spennende bilder!

Sverre M. Fjeldstad var med sine programmer Naturmagasinet på TV en stor inspirator for mange naturfotografer på 1960-, 70- og 80-tallet. Han kombinerte filming og fotografering, og hadde derfor mange gode bilder i tillegg til film på TV. Han ga også ut mange bøker som ble studert grundig, og Dyr omkring oss fra 1977 var kanskje en av de beste. På 80-tallet viste han bilder av noe som skulle være vill norsk bjørn, men som viste seg å være fra en svensk bjørnepark. Etter det meldte han seg ut av NN, og det har desverre vært stille omkring en av de store inspirasjonskildene fra den tida.

I 1982 ga Jørn Bøhmer Olsen ut boka Et år i skogen. Dette var en milepæl i norsk naturfoto med svært mange gode bilder. Året før hadde han sammen med Rolf Sørensen laget boka Finnskogen som også var fremragende. I mer en 30 år har disse to preget norsk naturfoto.   

Like lenge har Jon Østeng Hov levert gode bilder fra Sør-Trøndelag. I 1995 samlet han mange av sine innslag fra lørdagsmagasinet til Adresseavisa i ei bok; Hurra for naturen. I tillegg til å være en god fotograf kan Jon også kunsten å underholde, og han er svært etterspurt som foredragsholder. 

På begynnelsen av 1990-tallet var jeg ved et par anledninger på fotomessen i Vårgårda. Her fikk jeg oppleve flere store fotografer som viste gode bilder. En av disse var Janos Jurka som viste to billedserier av Orreleik og Dåhjort. Her kombinerte han lyd og bilder på en måte som var direkte fantastisk. Senere har han laget en bok sammen med Asle Hjellebrekke og Lassi Rautiainen som heter Magiske øyeblikk, noe den vitterlig inneholder!

Også Heikki Willamo fikk jeg oppleve i Vårgårda. Bildene fra hønsehaukens dype skoger i Finland gjorde inntrykk, og det samme gjør boken Hökskogen. Heikki har gitt ut flere bøker i Finland, og jeg ser frem til at i alle fall noen av de blir oversatt til norsk eller svensk.

I 1998 kom den første virkelig gode boka som omhandlet hjort i norsk natur. Den var skrevet og fotografert av Ole Jakob Vorraa og heter Langs hjortetråkk. Litt senere ga han også ut boka I mårskogen sammen med Jan Rabben. Begge bøkene har svært spennende bilder av mange flere arter enn nettopp hjort og mår. De siste årene har Ole Jakob gått over til videokamera og har levert flere filmer til NRK.

Alle nevnte forbilder har minst ei bok som nå står i mi bokhylle og som de har blitt kjent med. Jeg vil ta med to fotografer til, og også Erlend Haarberg har nå gitt ut bok, men den har jeg ikke fått tak i. Det er likevel mest gjennom andre bøker og fotokonkurransen i Villmarksliv Erlend har skaffet seg et rykte som en utmerket dyrefotograf. Han har en rekke fantastiske bilder av hjort, og bildene av hare i vinterdrakt er mildt sagt unike!

Siste fotograf ut er Rolf Selvik. Han er sannsynligvis den eneste fotografen som har vunnet fotokonkurransen i Villmarksliv med bare bilder fra sitt hjemmeområde. Det står det respekt av! Svært mange som deltar i denne konkurransen henter gullbilder av arter fra eksotiske strøk, og som gjerne krever ganske mye CO2-utslipp for å oppnå.

En av de store opplevelsene under brunsten i år var denne kampen mellom to av de store bukkene i hjortelia. Den pågikk i over fem minutter og bølget frem og tilbake over hele myra som er på bildet. I perioder forsvant kamphanene bak bjørkeskogen til venstre, og andre ganger var de på ytre høyre fløy! Da de til slutt var ferdig med selve kampen, virket det ikke som det var noen seierherre eller taper. De gikk på siden av hverandre i såkalt parallellgang, og begge brølte kraftig. Det kunne se ut som de ville barke i hop en gang til, men i stedet gikk de hver til sitt. Desverre var avstanden for stor til at bildene ble spesielt god, men det ble i alle fall dokumentasjon av kampen. Det er brukt 300mm og 1,4 forlenger, og bildet er en del croppet. Trolig var avstanden nærmere en kilometer, og det var heller ikke mulig å telle antall takker på gevirene. Forhåpentlig får jeg oppleve dette på skikkelig fotohold en gang, for at det skjer flere ganger i løpet av høsten fikk jeg erfaring for litt senere samme dag. Da fant jeg denne delen av et gevir på ei myr like i nærheten av der jeg satt da jeg så på kampen. Dette må ha vært på en stor bukk, for geviret var kraftig og det randt ennå litt blodvæske fra det da jeg løftet det opp. Sannsynligvis ble det brekt av i en kamp med en annen bukk ikke så alt for lenge før jeg kom til stedet...

Enda noen flere bilder fra årets hjortebrunst, da det faktisk ble en del flotte opplevelser. Denne forholdsvis kraftige 9-takkeren kom brølende opp i åpen bjørkeskog en sen ettermiddag. Jeg hadde hørt fire, fem bukker som brølte fra forskjellige plasser i skogen, og jeg hadde funnet en posteringsplass der det kunne tenkes at det ville komme dyr forbi. Det ble som vanlig ganske lenge å vente, men tida fløy fort med forventninger om at det snart ville skje noe. Ganske plutselig sto denne bukken på 150 meters avstand og brølte. Lenge ble den stående på den avstanden uten at det ble noe særlig bilder. Da den begynte å bevege seg, kunne det se ut som den ville ned mot elva og dermed i litt feil retning enn det jeg håpte på. Men så dreide den og kom utover de åpne områdene mot meg. Dette lovte godt der jeg fulgte med den i søkeren! Ganske plutselig ser jeg en skygge som kommer inn i bildeflaten litt ovenfor bukken. En ny bukk kommer brølende opp fra elva! 9-takkeren stanser og ser mot nykommeren. Det viser seg å være en 12-takker som ganske snart kommer i mot 9-takkeren. Men i stedet for å komme enda nærmere forsvinner de nå bak en liten kolle og derfra videre ned mot elva igjen. Jeg hørte bare brøling og fikk ikke se mer til bukkene. Det ble bilder av 9-takkeren, og med en brølende 12-takker i bakgrunnen så ble det også litt spesielle bilder. Men begge to kunne like gjerne kommet rett mot der jeg satt og gitt enda mer spesielle bilder. Dette viser hvor vanskelig dette med hjort kan være. For den som vil ha flere bilder og slike hjorteopplevelser er det mulig å bestille boka Det brøler i hjortelia her. Den koster 398,- fritt tilsendt og skulle være en flott julegave!

Ettersom det for tiden vil være nokså lite fotografering, og dermed lite nye bilder å presentere, tar jeg frem litt flere bilder fra årets hjortebrunst. Selv om det ikke ble noen store blinkskudd, ble det en del spennende adferdsbilder. For eksempel spissbukken her som kom sist i flokken på ca 15 dyr som passerte på myra foran meg. Mange koller hadde passert, og noen av de hadde nok sendt ut en del spennende lukter, for bukken løftet på overleppa i en såkalt flehmen-respons i lange perioder. I tillegg til luktesansen har mange dyr et ekstra system som kalles vomeronasal-organet, eller Jacobsons-organ, som gjerne brukes for å oppdage eller undersøke feromoner som brunstige hundyr sender ut. Når bukken vrenger overleppa (og dekker over neseborene) vil nesesekret trekkes inn i kanaler i vomeronasal-organet, og dyret vil da kunne undersøke nærmere de dufter som er i lufta.

Spissbukken hadde selvfølgelig ingen sjanse til å komme i nærheten av brunstige koller, for den store bukken passet nøye på og jagde bort alle andre bukker. Det øverste bildet er tatt med zoomen innstilt på 300 mm. Dyret er ikke mye mer enn omkring ti meter borte, og kameraklikkene er lett å høre. Den snur seg mot meg, men fortsetter med denne flehmen-responsen! På det nederste bildet har jeg zoomet ut til 247 mm for å få litt mer av hele dyret med. Her ser vi også litt tydeligere hvordan den løfter på overleppa!

I min forrige blogg om Miss Piggy fortalte jeg om et times langt møte med omkring 15 hjorter som kom ut på myra og gikk i skogkanten foran meg. Det skjedde mye denne timen, og det var særlig brunstadferd jeg var ute etter. Desverre var det ikke så mye brøling, men ganske mye andre ting. Her skjærer bukken av ei kolle som var på vei vekk fra haremet. Legg merke til blikket til kolla og siklinga til bukken. Han gikk med tunga ute mesteparten av tida. Akkurat i det han kommer inn foran kolla bryter de første solstrålene over horisonten og treffer kroppen til bukken. Da han kommer litt lenger frem kommer sola også inn på geviret og øyet, samtidig som kolla har reist på hodet og følger med på bukkens neste trekk. Kameraet er innstilt på 400 ISO, 1/250 sek og blender 3,2.

Å sitte stille på post i skogen for å vente på at dyr skal dukke opp kan være svært spennende! Særlig på den tida da lysmåleren såvidt har begynt å bevege litt på seg kan dyrene være svært aktive. Jeg hadde kommet meg opp i høyden og ventet at hjorten snart ville dukke opp på vei til sine dagleier lenger oppe i terrenget. Etter et kvarters tid dukket de tre første dyrene opp i enden av myra. To koller og en kalv. Den ene kolla hadde nettopp vært i sølegropa og var helt svart på den ene sida. Alle tre kom rolig beitende mot meg, men på 10-12 meters avstand ble de oppmerksom på kameraklikkene. Dermed ble de stående anspente og trippet litt frem og tilbake. De var for nysjerrige til å bare stikke av, men for mistenksomme til å komme for nærme. Vinden var heldigvis for meg slik at trekken kom fra dyra mot meg. Etter hvert dukket det opp flere dyr i enden av myra, og inne i skogen kunnne jeg se gevirstenger som bevegde seg. Samtidig hørte jeg det første forsiktige brølet. Det var helst koller og kalver som kom ut på myra, og den neste som kom hadde også vært i sølegropa. Ei svart kolle kom løpende rett mot meg med munnen åpen! Dette måtte være miss Piggy!

På bare noen meters avstand bråstoppet miss Piggy og snudde tvert om! Så dro hun inn i skogen og ble stående og se mot der jeg satt. Det kom stadig nye dyr i enden av myra. Noen dro opp på neste avsats, mens andre fulgte skogkanten. Bukken inspiserte flere av kollene uten at de var særlig villige, og han måtte jage en mindre bukk. Selv om noen av kollene var mistenksomme til der jeg satt, fortsatte de fleste å beite. Til sammen så jeg ca 15 dyr, og de var på myra og i skogkanten foran meg i nesten en time før de forsvant videre oppover. Det ble en del bilder, og når miss Piggy rister av seg en del av gjørmebadet kommer bukken brølende i skogen like bak. Det hører med til sjeldenhetene å få oppleve så mye hjort over så lang tid og med så mye forskjellig adferd. Det var en strålende morgen! Håper bildene faller i smak...

Hjort finnes etter hvert de fleste steder i Norge sør for Saltfjellet i Nordland. Det skulle gi muligheter for flere gode bilder av dette dyret, i forskjellig typer miljø og i ulike situasjoner. I oktober er bukkene svært aktive med brøling, feiing, bading i sølegrop, oppsøking av koller og dermed også muligheter for slåssing! For å kunne oppleve noe av dette er det en forutsetning at det er flere dyr i området, og for at bukkene skal brøle må det være andre bukker til stede som kan gi konkurranse. I tillegg bør det ikke være for mye forstyrrelse fra mennesker, for da minsker fort aktiviteten. Med jakting i et slikt område er det nok å felle en stor bukk så kan det stilne helt av i den lyse del av døgnet.

Nord i Rogaland og i Sunnhordaland finnes mange gode hjorteområder, men bare noen få plasser er det såpass lite forstyrrelse at bukkene brøler hele dagen. I flere dager har jeg opplevd hjortebrunsten og mye brøling, men det er ikke lett å komme disse dyrene på fotohold. Mye dårlig vær og uforutsigelge vinder gjør det ikke lettere. Noen bilder har det blitt, og en fin opplevelse var møte med denne lille bukken. Den var riktignok mer interessert i mat enn brunst, og det kom ingen lyder fra den. Jeg brukte et zoomobjektiv og stilte inn på 120 mm på det øverste bilde for å få dyret i det flotte landskapet den gikk i. Jeg håpte at dyret ville komme på fremsiden av buskene og dermed noe tydeligere frem, men hjorter er vanskelige å diktere . Senere brukte jeg 300 mm og fikk studert geviret som faktisk hadde 9 tagger, 4 på venstre og 5 på høyre side.

Etter at dyret hadde passert og jeg konsentrerte meg om en brølebukk som når som helst kunne dukke opp lenger fremme, brøyt plutselig sola gjennom og skapte et fint lys. Og da jeg snudde meg for å se hvor langt den lille bukken hadde kommet, sto den fint og beitet litt nede i lia. Jeg måtte vri meg helt rundt for å få bilder, og jeg risikerte at storbukken ville komme og se meg fra feil side. Jeg ble imidlertid ferdig med den lille bukken før den store kom, men den kom i et annet miljø og det ble langt kjedeligere bilder selv om den brølte. Bildene som følger er tatt på 200 ISO, blender 2,8 og 1/100 til 1/200 sekund.

Det er brunst i hjorteliene og bukkene har begynt å brøle i igjen. I noen områder har de faktisk holdt på et par uker allerede, mens andre steder er de såvidt kommet i gang. For meg som naturfotograf er dette et av årets høydepunkter, og det meste av fritida brukes i områder der det er tett med dyr. Hjorten er en meget fascinerende skapning, og den er svært lite forutsigbar. Den har svært skarpe sanser og er vanskelig å komme inn på. Det betyr at det kreves mye tid, kunnskap og forberedelse for å få gode bilder. Det lar seg ikke "kjøpe" bilder av ville hjorter som det etter hvert ser ut til å kunne gjøre med ganske mange andre arter. Det er blitt en trend at norske naturfotografer reiser til bestemte plasser for å fotografere dyr eller fugler som er mer eller mindre faste gjester på fôringsplasser eller liknende. En kommer til dekket bord, noe som også betyr at mange fotografer får like bilder. Jeg tror nok at gleden av å ha bilder av en vanskelig art blir noe dalende etter hvert som "alle andre" også får de samme bildene av arten i det samme miljøet!? Gleden ville blitt betydelig større hvis en hadde jobbet målretta over lenger tid selv, for til slutt å få de bildene som en var ute etter. I alle fall er det sånn jeg opplever det, og det har etter mange år i hjorteliene blitt et betydelig antall bilder av hjort i forskjellige situasjoner og i ulikt miljø. Bildene som følger denne bloggen ble tatt på lørdags morgen med noe skodde og vanskelige lysforhold. Lukkeren var 1/50 sekund, blender 2,8 og ISO 800. Vi var to fotografer som ventet på at bukken skulle komme brølende over myra, men i stedet kom det ei kolle og en kalv beitende i mot oss. Først da kolla var på 15-20 meters avstand ble hun oppmerksom på kameraklikkene og noe "merkelig" blant brakebuskene i myrkanten. Dermed trakk de tilbake til andre sida av myra og ble stående og bjeffe litt på oss før de etter vert stakk av. Kanskje blir det bilder av brølende bukk neste gang?